LIVET SOM PESSIMIST

Jeg tørr å påstå at jeg er en ekte pessimist. En skikkelig pessimist, som har stor tro på at absolutt all lykke tar slutt, og at alt vil ende dårlig, på en eller annen måte, om du bare gir det litt tid. Jeg stoler bare på meg selv, jeg har lett for å tro at andre er ute etter meg, jeg har lite tro på meg selv og andre og jeg tror.. nei jeg forventer at alt vondt som kan skje, vil skje.

Når du hører ordet "pessimist" er "en negativ holdning til livet" som regel det første som popper opp i hodene deres. Det stemmer. Jeg har en svært negativ holdning til det aller meste. Det betyr ikke at jeg driver å springer rundt til alle mennesker jeg er omgitt av og sprer dype og mørke budskap. Det betyr egentlig bare det, at jeg, i mitt dumme, lille hode (som jeg ikke helt klarer å forstå), tror at min negative holdning til livet på en eller annen måte vil forberede meg på alle mulige ulykker og vondter.

Det er jo egentlig jævla teit. Jeg er jo alt annet en forberedt. For ingen blir jo mer sjokkerte over disse ulykkene og vondtene, enn en faktisk pessimist? Nei, for dere skjønner... Optimistene, de har jo en helt unik egenskap, hvor hodene deres konstant ønsker å snu situasjonen om til det positive. Misforstå meg rett. Jeg sier ikke at optimistene ikke kan være leie seg, eller sørge. Jeg mener det at selv om pessimistene, i alle år, har "forberedt" seg på en hver situasjon som kan oppstå, vil sjokket likevel ramme dem sterkere. En slags "nå kommer dagen jeg har fryktet så lenge".

For det er nemlig det som har skjedd. Det å være pessimist er en forsvarsmekanisme. En forsvarsmekanisme som ikke fungerer, vel å merke. En pessimist, er en person, ofte med stor kjærlighet for menneskene rundt seg, som konstant er livredd for at ulykker skal ramme seg selv eller menneskene rundt seg. Derfor vil kroppen forsvare seg selv, ved å forsøke å "se ulykkene komme".

En pessimist håper aldri at han har rett. En pessimist er livredd for å ha rett. Å ha rett i at alt det vonde vil hende.

 


 

Det å være pessimist, kommer både med fordeler og ulemper. Ingen kan kalle meg naiv. Det er nok det jeg har trøstet meg selv mest med oppover årene. "Jeg er i hvert fall ikke naiv." Ja, det har gjort meg skikkelig stolt. Beinhard, og stolt. "Ingen skal få såre meg, for jeg stoler bare på meg selv." De siste årene har det slått meg, mer og mer... "Gud, jeg skulle ønske jeg var naiv." Ja, for hva er vel egentlig så aller verst med det? Stole på mennesker. Ha tro på at alt går godt. Det må jo være en fryd å leve på den måten. Slippe å ha en tung, mørk sky hengende over deg hvor enn du går. Slippe å alltid være på vakt. For ut i fra erfaringer, har jeg opplevd, at tross alle mennesker som vil deg vondt, finnes det alltid flere som vil deg godt.

Det å være pessimist gjør meg deprimert. Det suger ut all energien jeg kunne brukt på noe positivt, på noen jeg er glad i. Det tar det beste av meg. Jeg ønsker ikke å tenke og være på denne måten. Det er en sykdom, min sykdom.

Jeg har en lang vei å gå. Det å endre sitt eget tankemønster er en av de vanskeligste oppgavene som er. Jeg håper at det å ha innsett at denne måten å tenke på gjør meg så vont, kan være et forsprang på min vei. Jeg håper at kjæresten min en gang, faktisk kan sette seg på det jævla flyet, uten at jeg er overbevist om at jeg da skal miste ham. Jeg håper at venninnen min en gang, kan se på meg med et skjevt men ubetydelig blikk, uten at jeg trenger å lure på hva jeg har gjort galt. Jeg håper at jeg en dag, bare virkelig vil tro, at "alt kommer til å gå bra". Og jeg håper det samme for dere, der ute.

 

"En pessimist er et menneske som straks det lukter blomster, ser etter kisten."

Takk for oppmerksomheten.♥

 

BLOGGER KRISTIN VS BLOGGER JØRGINE

JA... For de som ikke har fått det med seg, er det nå full krig... neida. Heller en liten diskusjon, mellom blogger Jørgine og blogger Kristin. Et innlegg ble i går postet av Jørgine, hvor hun setter klare spørsmålstegn til videoen Kristin postet på tirsdag, som omhandler temaet kroppspress, bloggere som skaper dette presset, og media som ikke tar tak i dette. Jørgine skriver blant annet at Kristin ikke må innbille seg at dette er en kamp som hun kjemper alene, hun påpeker at Kristin snakker nedlatende om alle andre bloggere, hennes narsissistiske tendenser og at hun må slutte å tro at det er hun som sitter med fasiten.

Les Jørgines innlegg her, og Kristins svar her.

 

Herregud... tenker jeg. 

I forkant av innlegget skriver Jørgine følgende:

"Jeg vet at det jeg skal til å skrive nå, kommer til å skape noen reaksjoner. Noen kommer kanskje til å tenke at jeg hetser en person som står frem med et viktig budskap. Derfor er det viktig å presisere at det i utgangspunktet ikke er budskapet jeg reagerer på. Å sette lys og fokus på kroppspress er viktig. Tilnærmingen er det jeg setter spørsmålstegn ved."

Kjære Jørgine... Når du ser tilbake på dette innlegget. Tenker du virkelig at dette innlegget IKKE gikk ut på å hetse en person som står fram med et viktig budskap? Cause it sure hell seems like it! Ja, jeg kan forstå at du er fornermet... Det kommer fram ganske bra i innlegget ditt. Kristin burde nok ha formulert seg annerledes, slik at du (og sikkert andre) kunne få slippe å føle seg så forbanna TRUFFEN. Husk at det ikke var Kristin som gikk til personangrep mot noen, det var DU.

Du sier at videoen er en hyllest til henne selv? OK. Hvorfor i alle dager skulle du legge deg så forbanna mye opp i det, da? Fortjener hun ikke en hyllest mener du?? Kanskje vi burde bli litt mer som henne?? Bry oss mer?? Tenke mer? 

Jeg forstår, at det som egentlig irriterer deg, er det at du oppfatter at Kristin tenker at hun er mye bedre enn resten av oss. For deg, handlet videoen om at Kristin er best, Kristin bryr seg, og alle andre er bare en sekk med farlig søppelavfall. Du skriver at hun ikke kjemper kampen alene, å begrunner dette med at det er flere som bryr seg en hel haug, men lar være å publisere alt det fantastiske de gjør daglig. Men er det ikke nettopp det som er kampen? Å få det ut der? Alle kan bry seg, og tenke det, for seg selv. Men hva godt gjør det? Kampen handler jo nettopp om å få temaet out in the open!

Hvorfor gidder du?

Du skriver:

"Der du stiller deg selv på podiet og håper at unge mennesker skal sluke det du sier rått. Du vet best og du har fasiten."

Og da må jeg spørre... Er du uenig? Er ikke dette fasiten? Eller tenker du at det er greit at unge jenter i alle aldre, føler et så stort press at de går å bekymrer seg over eventuelle operasjoner som de (delvis) ufrivillig føler seg nødt til å gjennomgå?

I min (betydningsløse) mening, håper jeg virkelig at unge mennesker nettopp skal "sluke" det som Kristin Gjelsvik har og si angående kroppspress "rått". For det hun formidler er faktisk forbanna viktig!

Så Jørgine... I stedet for å pirke etter feil og mangler, og å lete etter det negative, er mitt råd til deg å forsøke å se hele bildet. Ikke ta alt så veldig personlig, og vær heller glad for at noen, for eksempel Kristin, faktisk brenner for dette vanvittig viktige temaet.

Som fostermor til tenåringjente, vil jeg bare si: Hun skal GLADELIG få lov til å lese og la seg inspirere av bloggen til Kristin Gjelsvik, hvor det stråler av positiv motivasjon og sunne holdninger.

 


 

 

21 ÅR, OG FOSTERMOR TIL TENÅRING

Hei, dere!

Jeg har bestemt meg for å dele en ganske stor og personlig del av livet mitt med dere. Jeg håper at dette innlegget kan være med på å inspirere dere når det kommer til noe som jeg er ganske opptatt av, nemlig barn/unge som sliter.

Av litt spesielle grunner, som jeg ikke vil gå helt inn i, da det kan avsløre mye, har jeg og min kjære nå blitt godkjent som fosterhjem for ei jente i tenårene. Dette er ganske spesielt, da vi er så unge. Det ble bestemt at denne jenta hadde det best hos oss, og at situasjonen var for sårbar til at hun kunne flyttes til et ukjent hjem. Dette er en enighet mellom oss, barnevernet og denne jenta.

Livet som 21 år og fostermor for en tenåringsjente kan kanskje høres litt spesielt ut. For oss er dette blitt en helt vanlig del av hverdagen. Vi er så heldige, og får være fosterforeldre til ei helt utrolig, og snill tenåringsjente.

Da jeg var yngre, og skulle forestille meg hvordan livet mitt ville være i 20-årene, var ikke dette en del av planen. Det skal jeg ærlig innrømme. Men nå som jeg er her, og er i denne situasjonen, ville jeg aldri en gang i mitt stille sinn ønske at ting var annerledes. Det å være fostermor er en vanvittig stor oppgave. En oppgave som du ikke bare kan kaste deg ut i, og angre siden. Du binder deg til dette barnet livet ut. Du må forstå hva det innebærer å være fostermor, du må være forberedt på utfordringene som kan oppstå, og du må være helt klar for oppgaven. Jeg er klar. Jeg er klar for denne oppgaven, og alt som den innebærer.

Hverdagen min er plutselig blitt en hel del travlere, enn da det bare var meg og mannen. Jeg sitter på et gigantisk ansvar. Jeg har betydelig mye flere ting jeg må tenke over. Jeg skal både gå på jobb selv, etterfulgt av å passe på at lekser blir gjort, at prøver blir øvd på, at middagen er næringsrik nok, at huset er rent, at dagligvarene er innkjøpt, at katten er matet, at jenta vår har det bra, at forholdet mitt blir pleiet og sist men ikke minst, at jeg selv har det godt. Det er en påkjennelse, det skal jeg innrømme. Men hvert eneste minutt er verdt alt slitet.

Jeg er fostermor til verdens søteste, snilleste, godeste og beste jente. Min oppgave er å veilede henne så godt som jeg bare kan, slik at hun kan blomstre. Verdien av dette kan ikke penger og rikdom en gang måle seg med. Jeg er 21 år, og jeg er den rette. Jeg er den rette fostermoren til denne jenta. En dag vil denne jenta blomstre, hun vil blomstre slik at alle de andre får hakeslipp. Og jeg vil stå ved hennes side, og oppmuntre henne, støtte henne og være stolt over henne.

 

Teenage girl rolling her eyes in front of angry parents

 

Ha en fortsatt fin kveld, fininger♥
 

JEG ER ET LØVETANNBARN

- En løvetann som spirer opp gjennom asfalten, et barn som blomstrer tross all motgang



 

Jeg leser publiserte artikler og innlegg om løvetannbarn på nett, og kjenner en klump vokse i magen ved hvert ord jeg passerer.

Jeg kommer over en artikkel som sier "løvetannbarn finnes ikke". Dette blir begrunnet med at alle løvetannbarn har en felles "gode". De har en voksen støttespiller i livet sitt. Er dette grunn til å fjerne dette nydelige begrepet? Barn som vokser opp og klarer seg godt tross alle odds har rett til å kalle seg selv et løvetannbarn. De har rett til å føle seg sterke og til å være stolte over seg selv! Artikkelens budskap er at vi alle kan være den "ene" som kan hjelpe et barn i en tøff oppvekst, og at det er lite som skal til. Dette er et fantastisk fint budskap, men jeg savner at begrepet, som jeg mener skal bæres med stor stolthet går bort. Løvetannbarn finnes! At de har hatt en støttespiller på skolen, i barnehagen, på trening eller som nabo er flott. Jeg arbeider selv med barn og ønsker å gjøre en forskjell, men det betyr ikke at jeg kjemper kampen for dem! Jeg er ikke der når de kommer hjem til mor, som ligger beruset i gangen ute av stand til å reise seg. Jeg er ikke der når de forsøker sitt beste å blande babygrøt til lillebror, men sliter litt for de er ikke så store selv. Jeg er sjeleglad for at jeg får lov å være en støttespiller og en trygghet for dette stakkars barnet, dagen etter, i barnehagen, men dette barnet kjemper en kamp alene og vil sannsynligvis bære preg av denne kampen for resten av sitt liv.



 

Jeg er mer opptatt av at definisjonen av dette begrepet skal "utvides". På et vis er vi alle løvetannbarn. Vi opplever alle humper i veien på et eller annet tidspunkt. Og den eneste som virkelig kan kjempe kampen for deg, det er du.

Likevel er jeg i stand til å se at at linjen må dras et sted. Selv om vi alle er sterke individer, som kjemper hver vår kamp, kan vi ikke alle løpe rundt å kalle oss for løvetannbarn. Da ville dette begrepet forsvunnet. Men jeg mener at alle som har opplevd omsorgssvikt av en form, over lengre perioder, og likevel har klart å holde tunga beint munnen og skapt et OK liv for seg selv i senere alder, er nettopp løvetannbarn. Ingen har rett på å fortelle deg at på grunn av den flotte naboen du fikk lov å overnatte hos når mamma og pappa var drita, kan ikke du kategorisere deg som et løvetannbarn. Du kjempet din egen kamp. Kampen om å ha lyst til å leve. Kampen om å ikke gi etter. Jeg synes ikke at definisjonen av begrepet skal være: "tross ALLE odds". Men rett og slett "tross mange odds". Eller "tross mye motgang". Der har du forskjellen. Det er en liten forskjell. Men den er der.

Jeg er et løvetannbarn. Jeg opplevde omsorgssvikt. Jeg var heldig, jeg hadde masse hjelp i fra mennesker som er glade i meg. Men jeg kjempet - og kjemper enda min egen kamp. Jeg bruker fortsatt alle mine krefter og all min energi på å fikse det, som hos meg en gang ble ødelagt.

Har dere tanker rundt dette?

Kom gjerne med innspill, jeg er alltid takknemlig for saklige tilbakemeldinger å reflektere rundt!

 

Les mer i arkivet » Januar 2017
hits